Når vi ekskluderer skaper vi fiendskap og avstand. Når vi inkluderer skapes felleskap, nærhet og relasjon.
Kortversjonen av Kingdomkirkens visjon er: «En kirke uten vegger, tro uten religion og kjærlighet uten fordømmelse.».
Alle som kommer innom oss får med seg en kopi av DNA-dokumentet vårt hvor vi utdyper dette ytterligere.
I et av avsnittene skriver vi:
Vi ser en kirke uten vegger mot ikke-troende. Som ikke deler mennesker inn i oss og dem, men som ser på alle mennesker som Guds barn og våre søsken.
En kirke som ikke møter folk med fordømmelse, men med et budskap om nåde, forsoning og Guds ubetingede kjærlighet.
Vi ønsker å bygge en kirke som aktivt inviterer mennesker hjem til farshuset. Hjem til pappa Gud som står der med åpne armer og et hjerte fylt av kjærlighet.
Vi tror nemlig på det som står i 2. kor 5:19
For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Korinter 5:19 N11B)
Og i Efeserne 4:6
én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle (Efeserne 4:6 N11BM)
«han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden.» (Efeserne 3:15 NB)
Gud er alle menneskers rette far, og alle mennesker er omfavnet av Guds ubetingede kjærlighet.
Det finnes ikke et eneste menneske som ikke er like høyt elsket av Gud, som det du og jeg er. Ikke ett.
Når jeg sier dette, er det ofte noen som protester og ymter frempå at Gud elsker oss kristne mer enn han elsker dem som ikke oppfører seg like kristelig som oss.
Da pleier jeg å spørre:
– Hvilket av barna dine elsker du mest? Hun som er flink på skolen og rydder rommet sitt hver uke? Eller han rotekoppen som glemmer leksene og kaster skitne sokker fra seg i stua? Du elsker vel hun flinke mest?
Svaret blir alltid det samme. Selvsagt elsker man alle barna sine like høyt. Helt uavhengig av deres prestasjoner.
På samme måte er det med Gud. Han elsker alle mennesker med en ubetinget kjærlighet – rett og slett fordi vi er Hans barn. Vi er skapt i Hans bilde.
Vi som allerede tror, har blitt betrodd forsoningens tjeneste. Og fortelle mennesker at de er har en Far i Himmelen. At de er elsket av pappa Gud. At Han gjennom Jesus allerede har forsonet hele menneskeheten med seg, og han ikke holder våre synder, feil og mangler opp mot oss.
Ja, jeg vet at noen er redd for at hvis vi sier det sånn kan folk å begynne å tro på det uten å ha blitt ordentlig kristen først.
Men er det så farlig? Det handler jo ikke om å bli medlem av en klubb, men om å få en relasjon til en levende Gud.
Når vi ekskluderer skaper vi fiendskap og avstand. Når vi inkluderer skapes felleskap, nærhet og relasjon.
Vi liker å kalle det familiegjenforening.
Del siden videre via Facebook.
Om forfatteren
